Fra ett besøk på Abrigo
Det er mange tanker som melder seg når vi er på vei ut av Rio de Janeiros sentrum for å besøke Abrigo (ly/beskyttelse) for første gang. Vi kjører sammen Stefan Martinsson og får kort fortalt bakgrunnen for Abrigo – ønsket om å bygge opp et hjelpeapparat som fungerer for livstid, gi vordende alenemødre et trygt tilbud under svangerskap og fødsel og senere utdanning og bolig til hun er i stand til å flytte ut og ta vare på barn og seg selv. Dette for å hindre at barn fra de aller fattigste og ressurssvake strøkene vokser opp som gatebarn. Gatebarn vokser nemlig ikke opp, kan Stefan fortelle – de dør før de blir voksne; at de er underer-/feilernærte og lett pådrar seg sykdommer er bare en liten del av historien; skader/ulykker, vold og regelrette henrettelser av gatebarn er dessverre sant. Vi har nettopp fått dette bekreftet i en TV-dokumentar hvor 15 gatebarn var fulgt i 3 år. Nå var det bare en i live, en 17-åring i rullestol. Det er altså slike dystre framtidsutsikter stiftelsen Abrigo ønsker å gi beskyttelse mot. De har funnet at veien å gå er gjennom mødrene – gi mot, kraft, selvtillit og framtidstro til et liv utenfor Abrigo. Man kan saktens si at det er flere hjelpetrengende enn de som får plass der, og at det brukes mye ressurser på få personer, men vi hører om ringvirkninger til jentenes nærmiljø. Om jentene i det hele tatt har familie er den som regel ganske skakkkjørt. Etter et opphold på Abrigo blir jentene bedre istand til å hjelpe dem, både økonomisk og som forbilder.
Så lurer vi på hvordan jentene reagerer på oss utenlandske gjester? Kan vi oppfattes som nysgjerrige inntrengere, ute etter nok en trist Brasil-historie å ta med hjem? Det hele kjennes egentlig litt følelsesmessig skummelt, dessuten er ikke portugisisk-kunnskapene så gode at det gir noen trygghet med tanke på å ha samtaler om alvorlige og problematiske emner. Og så gjøres alt til skamme – det er sant det Stefan har sagt på forhånd – vi er velkomne, vi mottas som gjester og det er ingen underdanighet. Beboerne på Abrigo utvikler etter hvert selvtillit og stolthet. De synes det er fint at vi bryr oss om dem og deres historier; snakker gjerne om sine framtidsplaner, tar oss med til uferdige husprosjekter – de viser gjerne fram livet sitt! Og til oss språksvake utlendinger snakker de sakte og som brasilianere generelt er det mye de får sagt med armer og bein. Heldigvis er Stefan eller en annen som kan hjelpe oss der språkproblemene blir for store.
Alle som bor på Abrigo må delta i fellesskapet og gjøre en felles innsats med de oppgaver som gjør at det hele fungerer som et lite samfunn.
Dette er ikke et feriested, alle må bidra og det blir stilt krav til dem, noe de må inngå avtale om for å få være her. Det dreier seg om å bli forberedt på samfunnet utenfor etter utdannelse.
Utdanning er hovedfokus. Mange har 4 års skolegang, mange ingen og det er fantastisk å møte jenter som i utgangspunktet ikke hadde muligheten til utdannelse, som nå faktisk har gjennomført ulike yrkesfaglige utdannelser, allerede en universitetsstudent, på vei til å bli det de drømte om å bli, noen har ikke hatt drømmer om å bli noe da de aldri så muligheten til at de skulle bli til noe som voksne.
Her satses det på utdanning av mødrene, det er de som skaper familien, fedrene kan hende er tilstede hos noen, men stort sett er far ute av bildet for de fleste mødre med barn her på Abrigo.
Barna går i barnehage og førskole på Abrigo til de er store nok til å begynne på den kommunale skolen enten nær Abrigo om de bor der fortsatt eller i nærheten av eget hjem.
Her har Abrigo vist at det går an. De som har fått mulighet og som er villig til å gjøre sin plikt oppdager nå at de har ressurser, de kan greie å gå på skole, de kan øyne en utdannelse i det fjerne og begynner å se fremover at det faktisk er en fremtid for seg der ute.
Det er nesten vanskelig å fatte den forvandlingen disse unge kvinnene har gått igjennom på relativt kort tid. Fra et liv i håpløshet, hvor problemene ikke ble mindre av en graviditet, vandrer de nå rundt oss med struttende mager eller med småunger kryende rundt bena; nå ser de framover, og de ser at de har en framtid, både for seg selv og barna. Heldigvis får vi oversatt slik at vi virkelig får del i historiene. Dette er hjemmet til unge kvinner som gjerne deler sin livshistorie og sine fremtidsplaner og -drømmer med oss. De har ikke gjort noe galt og har ikke noe å skamme seg over, de har bare hatt et så uendelig dårlig utgangs¬punkt for å kunne gjennomgå et helsemessig forsvarlig svangerskap og for å kunne gi barna sine gode oppvekstvilkår. Det snakkes bare om jenter eller barn som er tilstede, det gir også en bedre følelse i forhold til denne vår interesse for folks privatliv. De gir av seg selv med en tillitsfull åpenhet og vi kvitterer med å vise følelser. Det kjennes ikke flaut å la tårene renne, diskret tørking holder ikke. De vil gjerne vi skal fortelle deres historier videre.
Området er vakkert, velstelt og frodig. Hovedbygningen er et praktfullt skue, den inneholder lege- og tannlegekontor, kirke, brukt-tøy-butikk og overnattingsmulighter for gjester. Det er lett å forstå symbolikken når Stefan forteller at den er bygget etter modell av en brasiliansk herregård; nå skulle de som er lavest på den sosiale rangstigen få et vakkert bygg.
Om det var mange følelser som rørte seg på vei til Abrigo var det ikke mindre på vei hjem. Nå var vi opptatt av menneskeskjebner som vi plutselg hadde fått inn på livet. Vi krysser fingrene for den flotte kvinnen som, for noen år siden, fødte sitt tredje barn samme dag som barnefaren ble drept i narkotika-oppgjør; nå har hun fullført hotellutdannelse og har fått jobb. Vi lurer på hvordan vil det gå med husbyggingsprosjektene vi har sett. Og får Abrigo leid ut tann¬klinikken de dagene deres egen tannlege ikke er der, slik at det blir leieinntekter? Kommer det mere klær til bruktbutikken? Vil det lønne seg flytte frisørsalongen nærmere gata for å tiltrekke flere kunder? Det er køer av lærevillige på de datamaskinene som finnes i studiesenteret, er det noen som har en datamaskin til overs? Har vi ikke litt ekstra i skap og skuffer hjemme som kan gjøre bedre nytte for seg hos de utflyttede Abrigo-familiene?
Tankene gikk også til egne barn og de enorme forskjellene det er om en blir født inn i norsk middelklassehverdag eller i brasiliansk slum. I takknemmelighet over trygghet i eget liv og med stor respekt og beundring for Abrigos beboere og ansatte kjenner vi at dette var et godt besøk. Vi var velkomne – og vi kommer gjerne igjen, vi vil være med!
Maren og Berit